Immunhistokjemi (IHC)

Immunhistokjemi (IHC) er en mye brukt laboratorietest som involverer bruk av antistoffer for å oppdage spesifikke antigener (proteiner) i celler i vevssnitt. Patologer bruker denne testen for å se fordelingen og lokaliseringen av spesifikke proteiner i forskjellige deler av et vev, og gir dermed verdifull diagnostisk, prognostisk og prediktiv informasjon.

Hvordan fungerer immunhistokjemi?

Prinsippet bak immunhistokjemi er basert på den spesifikke bindingsaffiniteten mellom et antistoff og dets antigen. Antistoffet er designet for å målrette og binde seg til et spesifikt protein av interesse i vevsprøven. Når den er bundet, visualiseres denne interaksjonen ved hjelp av et deteksjonssystem, noe som resulterer i et farget eller fluorescerende signal som kan sees under et mikroskop.

Trinn involvert i immunhistokjemi

1. Prøveforberedelse: Det tas vevsprøver, ofte gjennom biopsi eller kirurgisk reseksjon, og deretter fikset for å bevare vevsarkitektur. Formalin er et ofte brukt fikseringsmiddel. Vevet er innebygd i parafinvoks for å lette snitting.
2. Seksjonering: Den parafininnstøpte vevsblokken kuttes i tynne seksjoner (vanligvis 4-5 mikrometer tykke) ved hjelp av en mikrotom. Disse seksjonene plasseres på objektglass for farging.
3. Avparafinisering og rehydrering: Objektglassene behandles for å fjerne parafinen og rehydrere vevet, vanligvis ved bruk av xylen (eller alternativer) etterfulgt av graderte alkoholer.
4. Antigenhenting: Mange antigener blir maskert under fikseringsprosessen. Antigeninnhenting innebærer å behandle seksjonene med varme eller enzymer for å eksponere disse antigene stedene, noe som gjør dem tilgjengelige for antistoffer.
5. Blokkering: Ikke-spesifikke bindingssteder blokkeres ved hjelp av en proteinløsning for å forhindre at det primære antistoffet binder seg uspesifikk, noe som kan føre til falske positive resultater.
6. Primær antistoffinkubasjon: Objektglasset inkuberes med et primært antistoff som er spesifikt for antigenet av interesse. Dette trinnet lar antistoffet binde seg til målantigenet i vevet.
7. Påvisning: Etter å ha vasket bort eventuelt ubundet primært antistoff, tilsettes et sekundært antistoff. Dette antistoffet er konjugert til et enzym (som pepperrotperoksidase eller alkalisk fosfatase) eller et fluorescerende merke og er designet for å binde seg til det primære antistoffet. Tilstedeværelsen av det sekundære antistoffet blir deretter visualisert gjennom en kolorimetrisk reaksjon (i tilfelle av enzymkonjugerte antistoffer) eller fluorescens (i tilfelle av fluorescerende merkede antistoffer). For kolorimetrisk påvisning tilsettes et substrat som enzymet konverterer til et synlig, farget produkt på stedet for antigen-antistoff-interaksjonen.
8. Motfarging: For å forbedre visualiseringen av vevsarkitekturen, påføres en mild motfarging (f.eks. hematoksylin) vanligvis på objektglasset, fargecellen kjerner med en kontrastfarge.
9. Montering og visualisering: Objektglasset dekkes med et dekkglass, og det fargede vevet undersøkes under et lys- eller fluorescerende mikroskop. Lokaliseringen, intensiteten og mønsteret av farging gir innsikt i tilstedeværelsen og distribusjonen av antigenet i vevet.

applikasjoner

Immunhistokjemi er medvirkende til diagnostisk patologi for å identifisere typen og opprinnelsen til kreftceller, diagnostisere infeksjonssykdommer og differensiere mellom lignende tilstander.

Gjennom sin evne til spesifikt å identifisere proteiner innenfor den komplekse arkitekturen til vev, har immunhistokjemi blitt et uunnværlig verktøy innen patologi, og har betydelig innvirkning på diagnostikk, prognoser og utvikling av målrettede terapier.

Uttrykksmønstre i immunhistokjemi

I immunhistokjemi refererer fargingsmønstrene - kjernefysiske, cytoplasmatiske og membranøse - til lokaliseringen av antigenet (proteinet) i forskjellige rom i cellen. Hvert mønster gir verdifull innsikt i funksjonen til proteinet og typen celle som uttrykker proteinet.

Kjernefysisk uttrykk

Kjerneekspresjon oppstår når IHC-fargingen er lokalisert til cellen nucleus, hvor DNA- og RNA-syntese forekommer, og mange regulatoriske proteiner er lokalisert. Eksempler på proteiner som viser nukleært uttrykk inkluderer transkripsjonsfaktorer, nukleære reseptorer og proteiner involvert i DNA-replikasjon og reparasjon. For eksempel viser østrogenreseptoren (ER) i brystkreftceller nukleær farging fordi den fungerer som en transkripsjonsfaktor som regulerer genuttrykk.

Nukleær farging er viktig for å diagnostisere sykdommer som involverer endringer i genuttrykk eller cellesyklusregulering. Det er spesielt viktig i kreftformer der tilstedeværelsen eller fraværet av nukleære proteiner, slik som hormonreseptorer, kan lede behandlingsbeslutninger.

Cytoplasmatisk uttrykk

Cytoplasmatisk uttrykk observeres når fargingen er fordelt over hele cytoplasma, den delen av cellen som omgir nucleus og inneholder ulike organeller og cytoskjelettet.
Eksempler på proteiner som viser cytoplasmatisk uttrykk inkluderer enzymer, strukturelle proteiner og visse signalmolekyler. Et eksempel inkluderer cytokeratiner, som er mellomliggende filamentproteiner som finnes i cytoplasmaet til epitelceller.

Cytoplasmatisk farging hjelper til med å identifisere celler som produserer spesifikke proteiner involvert i metabolisme, signalering eller cellulær struktur. Denne informasjonen kan være avgjørende for å diagnostisere og klassifisere svulster, forstå metabolske sykdommer og identifisere smittestoffer.

Membranøst uttrykk

Membranuttrykk refererer til farging som er lokalisert til cellemembranen, grensen som skiller cellen fra dens ytre miljø og formidler kommunikasjon med andre celler og den ekstracellulære matrisen. Eksempler på proteiner som viser membranuttrykk inkluderer membranreseptorer, transportører og celleadhesjonsmolekyler. Et kjent eksempel er HER2/nev overekspresjon i visse brystkreftformer, hvor HER2-protein påvises som et membranøst fargemønster.

Membranfarging er spesielt viktig for å identifisere celler som reagerer på ekstracellulære signaler eller er involvert i celle-celle- eller celle-matrise-interaksjoner. I onkologi kan tilstedeværelsen av spesifikke membranproteiner indikere aggressiviteten til en svulst og dens mottakelighet for målrettede terapier.

Å forstå disse uttrykksmønstrene er grunnleggende i anvendelsen av immunhistokjemi i diagnostisk patologi. Det gjør det mulig for patologer å stille nøyaktige diagnoser, forstå patofysiologien til sykdommer og informere om behandlingsstrategier. For eksempel å bestemme tilstedeværelsen av ER (kjernefysisk uttrykk) og HER2 (membranøst uttrykk) i brystkreftceller er avgjørende for å bestemme seg for henholdsvis hormonbehandling og målrettet terapi.

Vanlige immunhistokjemiske markører

CD34

Cytokeratin 7 (CK7)

Cytokeratin 20 (CK20)

Desmin

Østrogenreseptor (ER)

CAT-3

Ki-67

MIB-1

p16

p63

p53

p40

Progesteronreseptor (PR)

S100

SOX-10

TTF-1

Om denne artikkelen

Leger skrev denne artikkelen for å hjelpe deg med å lese og forstå patologirapporten din. Kontakt hvis du har spørsmål om denne artikkelen eller din patologirapport. For en fullstendig introduksjon til patologirapporten din, les denne artikkelen.

Andre nyttige ressurser

Atlas over patologi